LYSEBRUNE GLASS PÅ MØRKEBRUNE BECKERS

By 1. april 2018 august 8th, 2018 Historisk

– Jasså Terje, harr’u blitt uvenner med frisøren? Fiskehandler’n gliser da han passerer meg og skjærer inn på Beckers. Jeg står og lurer på om han har dusj på bakrommet siden lukta av kolje er bytta ut med en svak eim av Old Spice som henger i lufta da han stryker forbi.
– Nikkersadelen, pleide Sigurd, grovsmeden, å si mens han foraktelig sendte en stråle mellom fortenna. – Døm røyker Teddy og drekker pjoltere på Herregårdskroa – det kan du banne på! Han sikta til forretningsfolka som driver butikk på Grünerløkka på dagtid og reiser hjem til Frogner og Oslo Vest etter stengetid.
Men hva er vel Herregårdskroa mot en sommerkveld i friluften på taket av Beckers hvor halvlitra går fort unna, tenker jeg mens jernvarehandler’n følger i kjølvannet og forsvinner inn døra for å bli servert dagens, eller kveldens, første duggfriske lysebrune glass med skum av Svanhild eller Kari eller noen av de andre jentene, som kjenner sitt klientell på godt og vondt. Og det faste klientellet – ja, de pleier å sitte tre trapper ned, i den svært så brune og godt innrøkte restaurantdelen av Beckers, med kobberfat, malerier og andre pyntegjenstander på veggene.
Det sies av Beckers er bygd på den eneste fjellknausen som fins på Grünerløkka – og det er nok bra at den står på trygg grunn, mørkebrune Beckers, med så mange sorger som skal druknes her inne i løpet av en kveld.
Men akkurat nå, denne deilige sommerkvelden når jeg står her og venter på Trude, siger det bare glad godlyd ned fra friluften på taket av Beckers – det er lyden av Grønnløkka for meg, det – og jeg tror jo at det skal vare til evig tid.

(Foto fra Tommy Amundsens Grünerløkka-arkiv)