«Årelating» med William Heimdal og Oda Sønderland på galleri 69

By 20. november 2026Arrangementer

20. november – 13. desember
Åpent torsdag – søndag 14:00-18:00

William Heimdal og Oda Sønderland har en del felles. Begge er unge, men jobber figurativt, med inspirasjon fra eldre kunst, i historisk spenn mellom renessanse og fin de siècle-tiden, iblandet referanser til illustrasjoner, spill, datafilm og tegneserier. Felles er også at de ikke har fulgt vanlige karriereveier for unge norske kunstnere. 

Heimdal er selvlært, men har hatt veiledning av Sverre Malling og Odd Nerdrum. Hans utstillinger har vært i randsonene av kunstfeltet, i kitschsammenheng, kommersielle gallerier, kunstforeninger og undergrunn. Samtidig er han representert i gode samlinger, har fått strålende kritikker fra toneangivende kritikere og er tatt opp som medlem i LNM. 

Sønderland har utdannelse fra KHIO, men skilte seg ut som figurativ student. Etter studiet i grafisk design og illustrasjon stilte hun ut på Galleri Golsa i Oslo. Veien videre har ledet til internasjonalt samarbeid, hun har fast representasjon hos gallerier i Europa og Amerika, med innkjøp til private samlinger samt Göteborg Kunstmuseum, gode kritikker og mye omtale.

Begge kunstnerne har fått kjenne på det særnorske skillet mellom klassisk inspirert figurativ kunst og resten. Dette idiotiske  skillet er heldigvis i ferd med å forsvinne. Blant de yngste kunstnerne er å skape klassisk inspirert figurasjon like selvfølgelig som konseptkunst, performance og materialbasert kunst. Heimdal og Sønderland er altså del av en brytningsgenerasjon. Til 69 Oslo har de malt hver sin narrative verksserie. 

La oss begynne med Heimdal, der en mannsskikkelse gjentas som motiv i bildene. Mannen likner Heimdal selv. I ett ser han rett på oss, øynene er svarte av sinne. Og det er her reisa begynner. I det neste ser vi ham naken på senga. Tittelen er «Jeg klippet navlestrengen selv». Navlestrengen knytter oss til mor, å kutte navlestrengen er å fjerne siste tilknytning til noe opphavelig, til noe trygt og stabilt. 

Herfra går det bare nedover med mannen i bildene. I neste bilde ser vi ham begjære en kvinne på avstand, før han i verket etter blir fersket i runking. Deretter holder han seg fast i en sopp, veksten som holder skogen sammen i intrikate nettverk av sporer og tråder. I verket lokkes kunstneren ut i lyset, som han så har funnet i neste verk, liggende i strålene fra et ikon hengende på veggen. Det aller siste verket i utstillingen er et ikon. 

La oss se på bildene en gang til. Let etter lyset i dem, og se hvor det treffer. Blikket til mannen i motivene er vendt vekk fra lyset i bilde etter bilde. Først i bildet der han ligger på ryggen, møter lyset ham i øynene. Det ryggliggende mennesket er det underkastede mennesket. Mennesker legger seg på rygg for å overgi seg, sove, bli knullet eller dø. 

Handler verksserien så om at Heimdal er blitt kristen og har underkastet seg Gud? Kanskje, men jeg tror det handler om noe mer, større og mer allment. Jeg tror det handler om å bli voksen. Om å kutte navlestrengen, oppleve begjær, og skammen etter å ha gitt seg hen uten kontroll. Om forsøkene som alle gjør, der man prøver å finne en vei videre som er sin, som voksen. Årene mot voksenlivet er ekstremsport for mange av oss, med depresjon, desperasjon og drit. De gryende voksenårene er tida man prøver å finne seg selv på nytt, som selvstendig individ. Der man leter etter det som kan gi en ro og lys, eller ser etter et sopplignende nettverk i den kaotiske skogen som kalles voksenlivet. 

En orkideblomst svever over et stille vann, et hode uten kropp. Inne i blomsten ligger det et øye, en bevissthet. Sønderland har valgt orkidéen som et tilbakevendende element, en blomst kjent for sin skjønnhet og som ofte er å finne i vinduskarmene hos norske hjem. Hennes mormor var preget av sykdom store deler av livet, men skrev dikt og drømte seg bort i det vakre. Naturen, fuglene, blomstene, alt dette ble en slags trøst. Etter mormorens død i 2024 har Sønderland arbeidet med tanker som har oppstått årene etter, fremstilt gjennom symbolske malerier. Et dikt skrevet av mormoren, Mari Skretteberg, rett før hennes død, er lagt ved utstillingen.

Sønderland har gjennom fire malerier i olje arbeidet med det vonde, men på lik linje med sin mormor, ved å uttrykke vakre og poetiske scener. Husvegger åpner seg og viser oss hva et hjem kan romme. Vi befinner oss i Nissedal kommune i Telemark, og huset er blitt brukt som hytte i Sønderlands oppvekst, men har en historie i familien som et tidligere hjem og ligger ved grenda der mormoren vokste opp. En kvinne sitter i bunnen av en jettegryte, et naturfenomen som dannes når vann setter steiner og grus i roterende bevegelse, slik at berget slipes ut til store, runde kulper. Hennes hud er revet av i halve ansiktet, under ser vi hennes kjøtt og blod bli vekket til live. En liten jente med geitebein hopper ned og spiller på en streng av hud med en felebue. En spenning oppstår i kontrasten til kvinnens rolige blikk. Det kan trekkes assosiasjoner mellom figuren og den greske guden Pan, som forbindes med villmark, natur og musikk, og ofte fremstilles med geitebein, horn og hale. Denne geitelignende fremstillingen har også vært en av inspirasjonskildene til det senere kristne bildet av djevelen. I gresk mytologi representerer nemlig denne guden det utemmede og ville i menneskets eksistens. Her er figuren skapt som en egen variant, med et pek til norsk folkemusikk og det trolske.

Utstillingen er kuratert av Luca Sørheim og Nora Stangebye.

Støttet av Kulturrådet og Oslo Kommune.