Hva Har Dua Lipa, Grandmaster Flash, Florence + the Machine og Madrugada til felles? Vel, bortsett fra et åpenbart talent og stort publikumstekke, har de, på et eller annet punkt i karrieren, gjestet Parkteateret i løpet av de siste 20 årene!
Grünerløkka omtales ofte som Oslos sjel, og om sjelen har et fysisk motstykke vil det vel være hjertet. Og i hjertet av Løkka, der finner du Parkteatret. Kanskje bydelens aller beste konsertsted troner verdig på nordsiden av Olaf Ryes plass. Det har det gjort, i forskjellige former og navn, i over 100 år.
Starten på det hele
Da ble nemlig bygården, som sto ferdig i 1872, bygget om for å bli Grünerløkkens kinomatografer. Mye tyder på at særlig komedier ble høyt prioritert på programmet den første tiden. I dagspressen ble forestillingene omtalt som «Rasende morsomt», «Latter, Latter» og «Aldeles enestaaende program!».
En artig detalj fra denne første tiden var da en lokal gutt på 11 år fikk sin første jobb her. Han het Einar og tok imot billetter i døra. Mye tyder på at hans gode arbeidsmoral begynte å utvikles allerede da. Han vokste opp til å bli Norges lengstsittende statsminister med god margin og regjeringene han ledet gikk under navnet Gerhardsen!
Grünerløkkens Verdensteater
Men Parkteatrets utvikling var fortsatt i sin spede begynnelse. Den første kinoen hadde blitt etablert av Christiania Bryggeri. De hadde kjøpt bygården i 1904 for å benytte huset i serveringsvirksomhet. Allerede seks år senere solgte bryggeriet huset, som nå inkluderte en kinosal i bakgården, til frøken Alette Wedel-Jarlsberg. Hun døpte om kinoen til Grünerløkkens Verdensteater og holdt det gående i syv år, før eiendommen igjen skiftet hender og fikk sitt endelige navn.
Aksjeselskapet Parkteatret ble i juni 1918 meldt inn til firmaregisteret med det formål å drive kino og teatervirksomhet. Styret besto av overrettssakfører Brynjulf Wangen, disponent Arnfinn Heje (som forøvrig var direktør ved Agra Margarinfabrikk-Mills) og arkitekt Erik Glosimodt. Sistnevnte tegnet ny sal med plass til 500 sittende tilskuere, en romslig og buet scene og plass til et orkester! Kunstneren Paul Ansteinsson malte salens veggdekorasjoner.
I årene som fulgte var Parkteatret åsted for opptredener og møter av vilt forskjellig karakter. August Strindbergs Dødsdansen, spiritistiske seanser og politiske møter fant alle sted på Parkteatret. På 1920-tallet entret trekkspillfenomenet Hans Erichsen scenen. Når han ikke opptrådte selv arrangerte han norgesmesterskap i trekkspill, det samme i munnspill, boksekamp for «Kristiania-Damer» og «Komisk boksekamp på rulleskøyter». Kreativitet og eksperimentering er intet nytt fenomen på Grünerløkka.
Lyd, krig og kommune
En av byens ruvende politiske skikkelser på denne tiden var Carl Jeppesen. Han hadde vært formann i Arbeiderpartiet på 1890-tallet, og senere ordfører i Kristiania. I november 1922 holdt han foredrag på Parkteatret og ett av temaene han tok opp skulle ha stor betydning for kinoens fremtid. Allerede i 1915 hadde Arbeiderpartiet foreslått å kommunalisere byens kinoer. Det skulle gå enda ti år før vedtaket ble endelig gjennomført, men fra 1. januar 1926 var Parkteatret og resten av Oslos kinoer drevet av kommunen. Hovedgrunnen til kommunaliseringen av kinoene ble sagt å være kvalitetsheving. Året etter, skjedde det som ofte blir omtalt som den største omveltningen i filmhistorien, nemlig lydfilmen!
Dette skulle fra 1930 føre til vedtaket om at alle Oslos kinoer skulle klargjøres for lydfilm så fort som mulig. For Parkteatret betydde dette enda en ombygning. Som den siste av Oslos kinoer var Parkteatret klart for å ta imot lydfilmen høsten 1932. Således forsvant også de tre siste musikerne i byens kinoorkestre.
Første halvdel av 40-tallet var Parkteatret, som resten av landet, preget av den tyske okkupasjonen. Av massemøter var det bare Nasjonal Samling som fikk bruke salen, og filmprogrammet besto av godkjente tyske filmer, samt «ufarlige» norske klassikere som Gjest Baardsen og En herre med bart. Dette ble gjort opp før så og si umiddelbart etter krigen. Klassikere som Disney’s Snøhvit og de syv dvergene førte til storinnrykk og filmer som Flyvåpenets kystkommando ga publikum et dramatisk bilde av hendelsene som hadde formet verden de siste årene.
De tre stripene
Selv om det var kommunen som driftet kinoen, var selve huset fortsatt eid av Parkteatret AS. Aksjeselskapet, som ble opprettet i 1918, hadde i 1950 fått det rotfeste det fortsatt har i dag. Da ble det opprettet et nytt styre med direktør Elias Fegersten som formann, og hans kone Synnøve Fegersten var styremedlem. Deres yngste datter Ingerid, arvet etter hvert eiendommen og valgte å overføre eierskapet til stiftelsen hun opprettet i sitt og hennes foreldres navn.
Men før Ingerid, Synnøve og Elias Fegerstens stiftelse for norske komponister og utøvere skulle forme Parkteatret til hva det er i dag, hadde det noen tiår igjen med kinodrift. Dog var det ikke med vakre ord kinoen ble omtalt på 60-tallet. «En søplekasse for Oslo Kinematografers repertoar» var selvfølgelig ikke en omtale man kunne leve med. På denne tiden var det stort sett repriser som ble vist her, men etter nok en runde med omfattende oppussing og rehabilitering, kunne Parkteatret igjen slå opp dørene for publikum i august 1966.
Den viktigste praktiske endringen var at Parkteatret omsider, etter over 70 års drift, hadde sine egne toaletter. Frem til da hadde nødne publikummere vært nødt til å springe over gata til et offentlig toalett. Om noen av gammel vane kom til å gjøre det likevel, hadde de sett den viktigste utendørs endringen, nemlig det nå ikoniske Parkteatret skiltet. De tre stripene som rammer inn “PARKTEATRET”, eksisterer den dag i dag og er blant Løkkas mest gjenkjennelige fasader.
Men elegant interiør, innlagt toalett og elegant fasadeskilt hjalp ikke på det faktum at Parkteatrets årlige kinobesøk falt drastisk. Både innføringen av fjernsyn – i dag bedre kjent som TV, og utflytting fra Grünerløkka til drabantbyene fikk skylden for den massive publikumsnedgangen. Fra 1959 til 1969 gikk det årlige besøkstallet ned fra 210000 til bare 80000. Parkteatrets kinodrift haltet likevel videre, dog med underskudd, helt til høsten 1991. Da stengte kinoen for godt og salen ble liggende mørk, dyster og stengt et helt år. Noe helt nytt skulle flytte inn.
Gjenoppstandelsen
Film er en videreutvikling av teaterkunsten. Det kan nok alle enes om. Så det neste som skulle skje på Parkteatret kan kanskje beskrives som å gå baklengs inn i fremtiden. Nå var det nemlig på tide med teater i den gamle kinoen! Den nyopprettede teatergruppa Nordic Black Theatre inntok scenen og sammen med filmfestivalen Film fra Sør (ja, filmen forsvant ikke helt), innvarslet de den første fasen i den store forandringen som skulle skje i årene fremover på Grünerløkka.
Nordic Black gjorde Parkteatret til sitt hjem i ti år og fylte den gamle salen med liv og energi. Men den eneste konstanten i livet er og blir forandring, så da teatergruppa takk for seg i 2001, ble det opp til musikerstiftelsen å finne ut hva som nå skulle skje.
Det skulle bli Geir Johnson, komponist, dirigent og musikkadministrator som skulle bli primus motor i utviklingen av det Parkteatret vi har i dag.
Han ble høsten 2001 kontaktet av Harald Herresthal, professor ved Norges Musikkhøgskole og styremedlem i Fegerstens stiftelse. Professorens forespørsel gjaldt Parkteatret, nærmere bestemt om Johnson kunne tenke seg å låne Parkteatret, 100 dager i året, og arrangere konserter her!
Etter en befaring i et mørkt, slitent lokale avslo Johnson forespørselen. Men han kom med et mottilbud. Ville stiftelsen leie ut Parkteatret de neste 30 årene?
Det ville stiftelsen så absolutt og 1. april 2002 ble driften overtatt av Parkteatret Scene AS. Med seg på laget hadde Johnson også Pål Steigan og Arild Vaagland. Visjonen var fra starten av et multidisiplinært kulturhus som også ville fungere som en stedsutvikler på Grünerløkka. Men først måtte det nok en gang, forandringer til.
Slik vi kjenner det i dag
Under ledelse av arkitekt Henrik E. Nielsen ble både foaje og sal ombygd og restaurert. Det var også nå Parkteatret Bar ble etablert. En moderne og funksjonell bar med fokus på publikum, var et godt supplement til scenen. De første årene var baren også foaje og billettsalg for scenen. Arbeidet med konsertrommet skulle bli krevende. Alt fra den gamle kinoen måtte rives ut, et skrånende gulv bygges og selvfølgelig alt det tekniske fra lyd og lys til ventilasjon.
Resultatet er en av byens, om ikke landets, mest populære scener. Det rektangulære rommet med scene på langsiden skaper en spesiell nærhet mellom artist og publikum og ikke sjelden forteller utøvere at Park Scene er den beste scenen de har spilt på.
I de over tjue årene som har gått siden dagens Parkteatret gjenoppstod, kan vi si at institusjonen har blitt voksen. De første årene var det ildsjeler og vilje som holdt stedet levende. Og selv om det var på nød og neppe flere ganger og konkursspøkelset lurte i mørke kroker, så fikk de reddet det gang på gang. Der det engang regnet inn gjennom taket, er det i dag planlagt et sceneloft. Men i første omgang jobbes det for en sårt tiltrengt, og større backstage for artister.
Bredde og nyskaping
Det arrangeres konserter og andre arrangementer nesten hver eneste dag. Fra klassisk musikk, til hiphop og alt imellom. En helt egen konsertserie, Yngling, feirer 10 år i år. Her er det fri aldersgrense, rimeligere billetter og ingen alkoholserveringer. Et flott tilbud for ungdom, men samtidig et smart grep for å presentere Parkteatret for morgendagens publikum og kanskje også utøvere.
Parkteatret og Grünerløkkas utvikling har gått hånd i hånd i over 150 år.
I oppgangstider og nedgangstider har scenen i hjertet av Løkka speilet utviklingen kanskje bedre enn noe annet sted. Det har blitt eksperimentert, ombygd, utbygd, til og med forlatt for en liten stund. Men som Grünerløkka har reist seg, funnet sin selvtillit og forblitt tro til seg selv, har Parkteatret gjort nettopp det samme.
I anledning 20-årsjubileet for dagens Parkteater er det nylig gitt ut en jubileumsbok, Parkteatret -100 år på Løkka*. Der har sentrale ildsjeler fått fortelle sin og Parkteatrets historie. Denne artikkelen er i stor grad bygd på denne boka, som er et must for alle med interesse for Grünerløkkas historie.
Parkteatret lever i beste velgående, og Grünerløkka trenger sitt teater, sin scene, baren på «Gullstripa», stamgjestene, de unge og de gamle de neste hundre årene også. Minst!
*Boken er gitt ut på Spartacus forlag og redaktør er Gro Stangeland. Den er også tilgjengelig hos bokhandlerne på Grünerløkka.
Bidragsytere er: Geir Johnson, Geir Tandberg Steigan, Harald Herresthal, Henrik E. Nielsen, Erling Dokk Holm, Asbjørn Schaathun, Tora Augestad og Thorvald Steen.
