Citizen Thorvald Meyer

Du skulle ikke ligge langt til venstre på den politiske paletten før alle dører var stengt til Thorvald Meyer – han mislikte folk fra venstresiden så til den grad at barn og barnebarn ble nektet å gå på fester og sammenkomster hvor det kunne tenkes å befinne seg folk med venstresympatier.

Thorvald var født på solsiden, med opptil flere sølvskjeer i munnen samtidig. For å toppe dette giftet han seg med datteren til en av Christianias aller rikeste; Andreas Tofte – ja, riktig gjettet: Han med Toftes gate – og da faren til Thorvald døde, gikk hele den enorme formuen til ham. Du blir hva du spiser, er det noe som heter – og Thorvald ble det: en erkekonservativ førsteborger av Christiania, godseier, rittmester og frimurer i aller høyeste potens, med adresse: Paléet, Karl Johans gate 37, som han fikk oppført i 1867 og fylt med enorme kunstskatter.

I nesten hele sitt voksne liv hadde Thorvald en finger med i absolutt alt som foregikk i hovedstaden; fra politiske beslutninger til forretnings- og kulturlivet, som han generøst støttet: Munch, Bjørnstjerne Bjørnson, Hamsund, Gustav Vigeland – bare for å nevne noen. I sitt Palé, arrangerte han fester og sammenkomster for byens kulturelite og borgerskapets aller øverste sjikt – og i motsetning til Olaf Rye, var Thorvald Meyer en sterk unionsvenn, som ønsket svenskene hjertelig velkommen.

Men det var Grünerløkka som skulle bli Thorvalds mest lønnsomme forretning. Han fikk kjøpt det 380 mål store området billig i 1860 da det var økonomiske nedgangstider. Med stor økonomisk teft lot han området ligge i 14 år til økonomien igjen blomstret i hovedstaden. Da begynte han å selge unna tomter med en fortjeneste på 40 ganger det han hadde betalt – han forbeholdt seg imidlertid retten til å godkjenne fasadetegningene på eiendommene som ble oppført. Men én tomt lot han opparbeide til park – Birkelunden og plassen ved Paulus kirke. Parken overdro han vederlagsfritt til kommunen, med en klausul om at parkområdet aldri skulle utbygges.

Det var altså med god grunn at den kommunale navnekomité oppkalte Grünerløkkas hovedgate etter ham allerede 1864 – og så fulgte svigerfars Toftes gate hakk i hæl.