Monthly Archives

april 2018

DE TØFFE OG FLOTTE JENTENE FRA GRØNNLØKKA

By | Arrangementer, Historisk

Det var en eller annen som skreiv her at de tøffeste og flotteste bertene i by’n fant du på Grünerløkka. Nå skal jeg vel være litt forsiktig med å kalle en som har mottatt prisen for «Årets europeer», «Sofieprisen» og en hel drøss andre utmerkelser for «berte», selv om begrepet i seg sjøl er en hedersbetegnelse her på Grønnløkka, som både var, og er, full av tøffe, flotte berter – eller jenter, da.
Og Gro Eva Farseth, når er det hun ble så tøff, da, tenker jeg – var det når hun lekte i bakgårda øverst i Markveien der faren hennes var vaktmester? Eller var det i friminuttene på Grünerløkka skole? Kanskje da hun var elev på Foss gymnas.
Som 18-åring forsvinner hun inn i stimen som au pair og student i Paris, for så å dukke opp en del tiår senere som forhørsdommer i Økokrimavdelingen i byretten i Paris, hvor hun bokstavelig talt rister det økonomiske Frankrike, og til dels det tyske, i grunnvollene med den såkalte «Elf-saken.» Her ble både utenriksminister, president François Mitterrands og medlemmer av det tyske regjeringspartiet CDU stående avkledd – og det av ei tøff jente fra Øvre Foss på Grünerløkka, nå kjent som Eva Joly.
Jo, Eva Joly føyer seg vakkert inn i mengden av tøffe og flotte jenter fra Grønnløkka.

(Foto: Faximile fra Paris-Magazine)

TO TIL SJUER’N… BAKERSTE BENK!

By | Historisk

Jeg var definitivt ute på upløyd mark her, tok sats og stupte inn i verdens kleineste og mest forslitte sjekketriks: – Døh, skarr’u bli med på kino i morra, på Parkteatret – Summer Holiday med Cliff… ja… jeg river i altså! Faen – jeg hørte det sjøl; det der ble ganske kleint. Mellom leppene hennes vokste det frem en diger rosa Sweet-Mint-ballong som lukta deilig søtt idet den sprakk med et lite smell. – Kan jeg godt! – kvart på sju utafor Park? – Ja, peip jeg spakt. For det der siste, det var det jo jeg som egentlig skulle si. Men det gjorde ikke noe, for det var Tove som akkurat hadde sagt ja til å bli med på kino – flotteste berta som rusla rundt på klubben og på Løkka – henne som både Svenna og alle de andre gutta hadde pest etter hele våren og sommer’n.
Jeg hadde hele planen klar mens jeg småløp over Olaf Ryes plass for å kjøpe billetter. – To til sjuer’n… Bakerste benk! Og der sto hun plutselig. Jeg hadde det derre suget i mellomgulvet mens Cliff’ern og Shadows barka gjennom Frankrike i den røde dobbeldekker’n på vei mot sommereventyret og Tove lukta godt og søtt hver gang hun sprakk en rosa Sweet-Mint-boble. Og der kom den; The Young Ones – det var her jeg skulle slå til, og det gjorde jeg. Smøyg armen rundt skulder’n hennes. Det kom et lite rosa smell, og: – Nei, gi’rei a Terje.
Hva var det nå Alfred Tennyson sa: «Det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt.» Uansett – Jeg trur jeg driter i å nevne dette for Svenna, tenkte jeg mens jeg rusla små depp over Olaf Ryes plass med et totalvraka selvbilde.

(Foto fra Tommy Amundsens Grünerløkka-arkiv)

LISELOTTE, JUKEBOXEN, OG BRANNTOMTA PÅ TEDDY’S

By | Historisk

De siste restene av den sterke kveldssola feier ned fra Fredensborg, smeller inn i Korsgata og Torvbakkgata og legger seg som lyskjegler innover Markveien – og her kommer vi, Svenna og jeg, og vi er kongene på haugen i nye Beatlesstøvler, jakker uten krage og fluffy Beatlessveis som gnistrer når solstrålene treffer hyssingen. Svenna begynner å synge med John Lennon-stemme: Is there anybody going to listen to my story…
og jeg stemmer i med Oh Girl… Det er lørdagskveld og ikke en bekymring i horisonten – jo, forresten… én liten en. Tor ble tatt på fersken da han skulle snause et par kroner fra lommeboka til mora, og fikk innestraff. – Fy filler’n – uflaks, sier Svenna. – Ja, fy filler’n, svarer jeg mens vi går en stund i stillhet over Eventyrbrua og sender hver vår varme tanke til stakkars Tor som sikkert ligger på senga og furter.
Det er allerede stint på Teddy’s. – Liselotte, hvisker jeg til Svenna, som plutselig får en litt mer slentrende gange, noe à la John Wayne. Han slenger til meg en mynt: – Sett på «girl» a, mens jeg kjøper Milk Shake… med jordbær? Jeg tusler bort til jukeboxen og stirrer inn i plexiglasset for å finne Svennas ønskelåt. Da kjenner jeg denne finger’n som drar nedover armen min. En illrød negl med omtrent 220 volt. – Sett på Dream Lover a,Terje, hvisker hun pustende inn i øret mitt og lukter deilig. Svennas «Girl» går rett i dass og jeg er forvandla til en viljeløs grønnsak med en dyvåt mynt i hånda som jeg er redd kommer til å kortslutte jukeboxen når jeg putter’n i mynthullet. Hun trykker på Dream Lover sjøl, gir meg et kyss på kinnet og begynner å vri seg innover mellom bordene. Svenna bare rister på hue og himler med øya.
Liselotte – som allerede veit jævelig godt at hun kan få hvem som helst av den mannlige rasen til å gjøre hva som helst – hun er som Askepott på ball, hvor samtlige av gutta, med eller uten følge, nærmest krabber pesende rundt for å være den heldige som finner glasskoen hennes.
Det skramler i døra og inn kommer Roffen. Han har slutta skolen og tatt seg skiftjobb på Jøtul og kjøpt brukt rød Mustang med hvite skinnseter på avbetaling. – Kjøre en tur Roffen? Liselotte drar det samme trikset med neglen og armen mens hun blunker med lange øyevipper og setter trutmunn.
Det skramler i døra igjen da viljeløs grønnsak nummer to, alias Roffen, og Liselotte forsvinner ut, og Teddy’s minner mer om en rykende branntomt enn en snackbar.
Vi tusler over Ankertorget, Svenna og jeg. – Gud er en sløy fyr… jeg mener… som klarer å skape noe sånn som det derre der, sier Svenna ettertenksomt.

(Foto fra Tommy Amundsens Oslo-arkiv)

LYSEBRUNE GLASS PÅ MØRKEBRUNE BECKERS

By | Historisk

– Jasså Terje, harr’u blitt uvenner med frisøren? Fiskehandler’n gliser da han passerer meg og skjærer inn på Beckers. Jeg står og lurer på om han har dusj på bakrommet siden lukta av kolje er bytta ut med en svak eim av Old Spice som henger i lufta da han stryker forbi.
– Nikkersadelen, pleide Sigurd, grovsmeden, å si mens han foraktelig sendte en stråle mellom fortenna. – Døm røyker Teddy og drekker pjoltere på Herregårdskroa – det kan du banne på! Han sikta til forretningsfolka som driver butikk på Grünerløkka på dagtid og reiser hjem til Frogner og Oslo Vest etter stengetid.
Men hva er vel Herregårdskroa mot en sommerkveld i friluften på taket av Beckers hvor halvlitra går fort unna, tenker jeg mens jernvarehandler’n følger i kjølvannet og forsvinner inn døra for å bli servert dagens, eller kveldens, første duggfriske lysebrune glass med skum av Svanhild eller Kari eller noen av de andre jentene, som kjenner sitt klientell på godt og vondt. Og det faste klientellet – ja, de pleier å sitte tre trapper ned, i den svært så brune og godt innrøkte restaurantdelen av Beckers, med kobberfat, malerier og andre pyntegjenstander på veggene.
Det sies av Beckers er bygd på den eneste fjellknausen som fins på Grünerløkka – og det er nok bra at den står på trygg grunn, mørkebrune Beckers, med så mange sorger som skal druknes her inne i løpet av en kveld.
Men akkurat nå, denne deilige sommerkvelden når jeg står her og venter på Trude, siger det bare glad godlyd ned fra friluften på taket av Beckers – det er lyden av Grønnløkka for meg, det – og jeg tror jo at det skal vare til evig tid.

(Foto fra Tommy Amundsens Grünerløkka-arkiv)

GATA OVER ALLE GATER

By | Arrangementer

Det er noe med denne gata som har vært en så viktig del av livet mitt siden slutten av 50-tallet. Mennesker har kommet og gått, forretninger og spisesteder har stengt, åpnet og blitt stengt igjen, og gatas karakter har forandret seg med dem. Det er vel bare Ramona skosalon som står der mer eller mindre urørt – ja, bortsett fra da en villmann med politiet i hæla braste gjennom inngangspartiet og tok med seg skiltet ”Få mer for krona – kjøp sko hos Ramona. ” Og hver vår kom Adriano fra Milano med blå ”degos-frakk”, pomade i håret, og lærte meg alt jeg trengte å vite om jenter. – Ikke sett griller i hue på guttungen, brumma fatter’n – det derre der lærer’n seg fort nok allikavæl. Da gliste alltid Sigurd, grovsmeden med never som middels steikepanner, og proklamerte et eller annet kjærlighetsdikt som han hadde mange av på lager. At en så diger og grov fyr kan ha så mange vakre ord innabords, tenkte jeg alltid. Også var det Britt, da, som satt i kassa den gang det var K-bank her – smellvakker, uoppnåelig og med et smil som lå helt i klassen: Julie Christie – In your dreams, Terje, tenkte jeg hver gang jeg var innom. Men, hva var det nå Ingvar Ambjørnsen skrev en gang? ”Virkeligheten har ofte uventede kort på hånden.”
Jo, Markveien, det er gata mi det!

(Foto fra Tommy Amundsens Grünerløkka-arkiv

Citizen Thorvald Meyer

By | Historisk, Uncategorized

Du skulle ikke ligge langt til venstre på den politiske paletten før alle dører var stengt til Thorvald Meyer – han mislikte folk fra venstresiden så til den grad at barn og barnebarn ble nektet å gå på fester og sammenkomster hvor det kunne tenkes å befinne seg folk med venstresympatier.

Thorvald var født på solsiden, med opptil flere sølvskjeer i munnen samtidig. For å toppe dette giftet han seg med datteren til en av Christianias aller rikeste; Andreas Tofte – ja, riktig gjettet: Han med Toftes gate – og da faren til Thorvald døde, gikk hele den enorme formuen til ham. Du blir hva du spiser, er det noe som heter – og Thorvald ble det: en erkekonservativ førsteborger av Christiania, godseier, rittmester og frimurer i aller høyeste potens, med adresse: Paléet, Karl Johans gate 37, som han fikk oppført i 1867 og fylt med enorme kunstskatter.

I nesten hele sitt voksne liv hadde Thorvald en finger med i absolutt alt som foregikk i hovedstaden; fra politiske beslutninger til forretnings- og kulturlivet, som han generøst støttet: Munch, Bjørnstjerne Bjørnson, Hamsund, Gustav Vigeland – bare for å nevne noen. I sitt Palé, arrangerte han fester og sammenkomster for byens kulturelite og borgerskapets aller øverste sjikt – og i motsetning til Olaf Rye, var Thorvald Meyer en sterk unionsvenn, som ønsket svenskene hjertelig velkommen.

Men det var Grünerløkka som skulle bli Thorvalds mest lønnsomme forretning. Han fikk kjøpt det 380 mål store området billig i 1860 da det var økonomiske nedgangstider. Med stor økonomisk teft lot han området ligge i 14 år til økonomien igjen blomstret i hovedstaden. Da begynte han å selge unna tomter med en fortjeneste på 40 ganger det han hadde betalt – han forbeholdt seg imidlertid retten til å godkjenne fasadetegningene på eiendommene som ble oppført. Men én tomt lot han opparbeide til park – Birkelunden og plassen ved Paulus kirke. Parken overdro han vederlagsfritt til kommunen, med en klausul om at parkområdet aldri skulle utbygges.

Det var altså med god grunn at den kommunale navnekomité oppkalte Grünerløkkas hovedgate etter ham allerede 1864 – og så fulgte svigerfars Toftes gate hakk i hæl.

Sveve over Akerselva

By | Historisk, Uncategorized

«Men jeg vet en bro som er gammel. brun og stygg…» Er det denne brua du beskriver Lillebjørn, så er jeg slett ikke enig med deg, tenker jeg mens jeg rusler over Aamodt bro.

Den svake bevegelsen gjør at den føles ekstra levende – et øyeblikk får jeg følelsen av å sveve over Akerselva. Også er jo brua svært vakker, da – den var vakker der den hang over Drammenselva i Modum, men den er enda vakrere i landskapet her ved Seilduksdammen.

Jeg forstår godt at folket i Modum fikk bondeanger og startet kampanjen «Brua himat» på 90-tallet. Men det er vel som Karsten Isachsen en gang sa: Alle er kloke. Noen før og noen etterpå. Og da kommunestyret i Åmot på begynnelsen av 50-tallet bestemte at brua skulle vekk, så ble den tilbudt Norsk Teknisk Museum som hadde planer om å sette opp museumsbygget sitt i området Øvre Foss, og her ville Aamodt bro passe perfekt inn.

Men museet fikk hverken tomta eller midler til å gjennomføre de store planene – og kanskje er det like greit at det gikk som det gikk, tenker jeg mens jeg rusler gjennom det vakre parkanlegget mot Sannerbrua.

Jo forresten; om du nå tror at denne inskripsjonen på brua: «100 Mand kan jeg bære, men svigter under taktfast Marsch,» bare er et artig ordspill, så er det faktisk ikke det. En fransk bru av samme konstruksjon hadde rast sammen da et regiment soldater marsjerte over den i 1850.

(Foto fra Tommy Amundsens Grünerløkka-arkiv)

«Sinnataggen» så dagens lys i Øvre gate

By | Historisk, Uncategorized

I noe bortimot 1200 grader så han dagens lys i en mursteinsbygning mellom Øvre gate og Nedre gate – «Sinnataggen.» Den så verdenskjente trassige ungen i Vigelandsparken ble støpt her i Kristiania Kunst & Metalstøberi i Øvre gate 7. Lenge hadde Ernst Poleszynski en kopi av «Sinnataggen» stående her som han kalte «Halvbroren.»

Men det største arbeidet som ble gjort her var den store fontenen som står midt i Vigelandsparken. I ferdigmontert tilstand veide den 1600 kilo.
Ja, hva skjuler vel ikke Grønnløkka av små og store hemmeligheter.

(Foto NTM)

70 mann drept ved Nedre foss

By | Historisk, Uncategorized

Kanskje jeg hadde meslinger eller vannkopper, eller rett og slett bare skulka historietimen da vi lærte om ribbungelederen Gudlov Blakk på skolen – for det var han og hans lille hær på 70 mann som ble nedkjempet og drept av hæren til Håkon Håkonsson og Skule Jarl ved Foss gård i 1221. Nei, da gikk det nok mye fredeligere for seg da munkene fra Hovedøen kloster kom roende oppover Akerselva på slutten av 1100-tallet og anla en gård og en kvern ved fossen. Gårdens område gikk fra Akerselva til dagens Toftes gate og Sannergata.

Jeg leser videre, og forstår at jeg med skam å melde har enda flere kunnskapshull å tette. I 1537 overtok kongen hele greia, og påla bøndene å hogge tømmer og kjøre det til oppgangssagen som da var kommet ved Nedre Foss. Gården kaltes da «Kongens Mølle.»

Fra 1567 til 1672 er flere familier inne og driver gården Foss, som på slutten av 1600-tallet besto av sagbruk, to møller og åtte kverner.

Og det var da myntmester i Christiania, Fredrich Grüner, dukket opp med all sin rikdom og alle sine kontakter i det aller høyeste sjiktet av Christianias borgerskap, og fikk kjøpt gården og hele herligheten av kong Christian 5. Og det var vel omtrent på disse tider området vi bor på fikk navnet Grünerløkken.

Grüner-familien fikk anlagt en storslått renessansehage i hellinga øst for hovedbygningen på slutten av 1700-tallet, det som i dag er Grünerhagen. Hovedgården som vi kjenner den ble bygd i 1802.

Og de var ikke småtenkte, Grünerne – det ble arbeidet med planer om å mudre opp Akerselva og anlegge en havn ved Nedre Foss – men det ble det jo ingenting av som vi vet. Isteden dukket Thorvald opp – Thorvald Meyer, altså, og kjøpte store deler av Grünerløkken for en billig penge i 1861.

Tiden gikk, og i 1927 kjøpte Bjølsen Valsemølle Nedre Foss mølle, og drev den til det gamle møllehuset ble revet i 1986. Siloen var i bruk helt fram til 2000, da kjøpte Studentsamskipnaden siloen og bygde den om til studentboliger.

Nedre Foss Hovedgård kjøpte Christian Ringnes og leide ut til restaurantdrift, men den brant for et par år siden, og ble nylig gjenåpnet. Men litt historisk sus er det da igjen på Nedre Foss.

Hold on to you heart…

By | Historisk, Uncategorized

Vakrere kan det vel neppe sies, inskripsjonen på Robert Burås minnebenk øverst i Birkelunden «Hold on to your heart, hold on to your soul.»

Det var Burås’ kjæreste, Aram Zarkoob, som tok initiativet til benken i Birkelunden, og forslaget ble enstemmig vedtatt i bydelsutvalget. Robert Burås, gitaristen i Madrugada, som døde 12. juli 2007, hadde et spesielt og nært forhold til Birkelunden:

– Det var her han gikk før og etter øvinger. Det var her han gikk for å klarne hodet. Og det var her han satt og betraktet menneskene som gikk forbi, skrev kjæresten hans i et brev til Bydel Grünerløkka da hun søkte om tillatelse til å sette opp benken. Det er Burås´ etterlatte som har bekostet minnesmerket, som altså står plassert øverst i Birkelunden.


– Burås var en skikkelse på Grünerløkka og i musikklivet. Det er hyggelig å kunne minnes ham på denne måten, sa bydelsdirektør Heidi Larssen.

(Foto NRK/Kim Nygård/Eirik Helland Urke)